De tjue motivene

Én brikke angriper to ting samtidig, og bare den ene kan reddes.

Springeren er den berømte gaffelbrikken fordi den angriper felter ingen annen brikke dekker på samme måte, men alt gaffler: en bonde som treffer to lette brikker, en dronning som treffer et tårn og en løs løper, en konge i sluttspillet som går inn mellom to bønder. Prøven er ikke «angriper jeg to ting», men «kan begge komme unna».

En brikke kan ikke flytte fordi noe mer verdifullt står bak den.

Absolutt når kongen står bak — å flytte er ulovlig, ikke bare dårlig. Relativ når en dronning eller et tårn står bak, der det er lovlig å flytte og bare koster materiell. Fortsettelsen vinner: en bundet brikke er en brikke som ikke kan dekke, så legg flere angripere på den, eller slå på den med en bonde.

En binding omvendt: den verdifulle brikken står først og må flytte.

Gi kongen sjakk langs en linje med tårn, løper eller dronning, og det som sto bak, er ditt så snart kongen går til side. Spidding er sjeldnere enn binding fordi den krever to brikker allerede på samme linje med den verdifulle først — derfor dukker den som regel opp etter at en sjakk har tvunget kongen dit.

Å flytte én brikke blottlegger angrepet fra den som sto bak.

Med god margin den sterkeste taktikken i sjakk, fordi brikken som går unna, står fritt til å gjøre noe eget mens det avdekkede angrepet gjør jobben. To trusler oppstår i ett trekk, og ingen av dem besvares ved å slå brikken som flyttet.

Det avdekkede angrepet er en sjakk, så motstanderen har ikke tid til noe annet.

Et avdekket angrep der brikken bak gir sjakk. Uansett hva brikken som går unna gjør — slår en dronning, stiller seg på et mattfelt, stiller seg til slag — må svaret først håndtere sjakken, så det skjer gratis.

To brikker gir sjakk samtidig, så kongen må flytte. Ikke dekke, ikke slå.

Den eneste taktikken der det finnes nøyaktig én slags lovlig svar. Å slå den ene sjakkgiveren etterlater den andre; å dekke én linje lar den andre stå åpen. Derfor gir dobbeltsjakk matter som ser umulige ut — forsvareren kan ha fem måter å stoppe hver sjakk hver for seg og ingen som stopper begge.

Tving en forsvarer bort fra arbeidet den gjør.

En brikke holder et mattfelt, en grunnlinje eller en annen brikke. Angrip noe den vurderer høyere, eller slå rett og slett noe den må slå tilbake på, og dekningen den ga, forsvinner med den. Offeret ser ofte absurd ut til du merker hva brikken som slår tilbake, ikke lenger dekker.

Lokk en brikke — som regel kongen — til et felt der den kan treffes.

Et offer motstanderen er tvunget til å ta, spilt ikke for å vinne materiell, men for å plassere en brikke skjebnesvangert: en konge dratt til et gaffelfelt, en dronning trukket ut på en linje med et tårn. Materiellet kommer tilbake et trekk senere med renter.

Flytt din egen brikke ut av veien for ditt eget angrep.

Linjen eller feltet er det rette, og det står en av dine egne der. Ryddingen flytter ham unna med tempo — som regel med sjakk eller slag, så motstanderen ikke rekker å omgruppere mens veien åpner seg.

Kutt linjen mellom en forsvarer og det den forsvarer.

Sett en brikke — ofte ofret — nøyaktig mellom et tårn og feltet det vokter. Forsvareren står fortsatt på brettet, forsvarer i teorien fortsatt, og kan ikke lenger. Sjeldent, og et av de vanskeligste mønstrene å se, fordi den avskjærende brikken som regel ser ut som en bommert.

En brikke virker gjennom en annen brikke, langs linjen den vil besette senere.

Et tårn som dekker sin egen brikke gjennom en fiendtlig brikke, eller angriper gjennom den. Ennå skjer ingenting; det som teller, er hva som skjer når brikken imellom flytter eller blir slått. Å se et røntgenangrep er som regel det som gjør at et slag som «taper materiell», ikke taper materiell.

Trekket imellom: gjør noe mer tvingende før du slår tilbake.

Fra tysk «Zwischenzug», og den vanligste enkeltgrunnen til at en utregnet variant viser seg feil. Du venter et gjenslag; i stedet kommer en sjakk, eller en større trussel, og når gjenslaget først kommer, har stillingen endret seg. Se etter et hver gang en sekvens ser tvunget ut.

Selve plikten til å trekke er problemet.

Hvert lovlige trekk gjør stillingen verre, og å stå over er ikke tillatt. Framfor alt en sluttspillsidé — den avgjør bondesluttspill — og grunnen til at «opposisjonen» teller: den som først må gå til side, gir fra seg feltet. Nesten den eneste situasjonen i sjakk der retten til å trekke er en byrde.

En konge stengt inne av sine egne bønder blir matt på første rad.

Den vanligste matten mellom spillere som har rokert og latt bøndene være. Den dukker sjelden opp som matt på brettet — den dukker opp som en trussel som vinner materiell, fordi hvert forsvarstrekk må fortsette å dekke raden. Hele familien av avledningstaktikker finnes for å fjerne den dekningen.

En springer matter en konge som hans egne brikker har stengt inne.

Slutten på Philidors legat: dronningoffer på g8, tårnet slår tilbake, springeren på f7 gir matt med kongen omgitt av sine egne. Sjelden i virkelige partier og likevel verdt å kunne, for mønsteret er det som får deg til å se i hjørnet og telle fluktfelter.

Noe er rett og slett udekket og kan tas.

Ikke glamorøst, og det avgjør flere partier enn alt annet på denne lista til sammen. De fleste tap under 1800 er den ene spilleren som tar en gratis brikke den andre mistet av syne. Vanen som kurerer det, er å sjekke hva som står løst — hos begge farger — før hvert trekk.

En brikke har ikke noe trygt felt og kan jages ned i ro og mak.

Som regel en løper som tok en bonde den burde latt stå, eller en springer som dro på rov. Taktikken er ikke ett slag, men en kvelning: ta feltene ett om gangen, så faller brikken uten at det trengs noe offer.

Det vinnende trekket er verken sjakk, slag eller trussel.

Grunnen til at sterke spillere finner kombinasjoner andre overser. Etter en tvunget sekvens er svaret et beskjedent trekk som tar det siste fluktfeltet, og det er usynlig for den som bare regner sjakker og slag. Når en stilling ser vunnet ut og ingenting tvingende virker, se etter det stille.

Gi materiell for noe som er verdt mer enn materiell.

Tid, linjer, felter, eller fiendekongens stilling. Et virkelig offer er ikke et veddemål; det er en utregning med en konkret slutt. Det som skiller et offer som virker fra et som ikke gjør det, er nesten alltid om de forsvarende brikkene rekker tilbake.

En bonde nær forvandling endrer hva enhver annen brikke er verdt.

En bonde på sjuende rad er ingen bonde; den er en dronning noe må vokte, og det noe er ikke lenger fritt. De fleste sluttspillstaktikker handler i virkeligheten om spenningen mellom å stoppe en bonde og å gjøre hva som helst annet.